VIDAR SANDBECK
Photo/Background /

#2

Langs bygdevegen

Da bygdevegen var en sti og væla den var stor
Og skogen sto og stengte der som rog og havre gror
Og æftassola blinke i gardinløse glas,
Da sang e stille strofe i tørt og karrig gras
 
Da ense inga menneskj her om jorda den var rund.
Nei, da var hele livets håp og få litt mat i munn
Men kom en årviss vandrer med lisser og med tråd
Fekk himlens skyer seile blidt avgarde i det blå
 
Og alle hadde rast og ro og træler uti hend’
Og alle hadde tider tel å tala ved en venn.
Og stor var mang e hending og gild var den som kom
Med hesteskyss frå fjerne mil der vest i Elverom
 
Og alle bøyde nakken sin der riksmannsætta for
Det var e lære alle fekk i arv frå far og mor
Og mange takker sjæbnen for aske og for sekk -
Og levde tel sin siste dag på det døm aldri fekk
 
Men alle som har vandre her og alt som her har bodd
Og alle som har stridd og lidd og alt som her har grodd
Det er ett sus i skogen og støv på livets vei
Blant måsåkledde tufter og blå forglemmegei.