Tekster og ord

Den vakre visa

Vi sang denni gamle visa på vien så mang en kveld.
Og vakreste visa vil vara den som hører din ongdom tel.
Je ser deg i sammarsbrisen , du danser så lett og ler.
Je har itte sett deg sea, je får itte sjå deg mer.

Men visa er slik som sjoet frå vatn som rann en gong.
Da går je med deg milla bjørk og bar og kjinner meg blåøyd ong.
Og over en stille himmel gå skyer i sakte sig
mot dagen og fuglesangen i skogen når sola stig.

Ja, det er den vakre visa je tralle i hop med deg
som læt inni hugen når det blir vår og fører meg langt av lei.
Der grana står mørk av visdom og gjømmer på våre ól -
det var vel ei lykke å seja go' natt en time før hanan gol.

Et bittelite miniskjørt

Ho hadde ingen kjærest og ingen fingerring,
men ellers var a atten år og manglet ingenting.
Og kvelden kom så vakkerblå,
men den som ingen tenkte på,
ho satt ved symaskina og pusle i det små,
med et bitte-lite miniskjørt av rosa musselin
og e midje fin og smekker som en solofiolin.

Så gikk a ut på veien og trippe like inn
på dansen for å vippe litt med silkestjerten sin.
Og alle ville stå a nær
og ta en tur i vind og vær
og ho var inga jåle, men blid og folkekjær
i et bitte-lite miniskjørt av rosa musselin
og e midje fin og smekker som en solofiolin.

Og himmel'n sto og suste så junimild og ren
mens gutta sloss med skigardstaur om slanke raseben.¨
Og lensmannskara kom forbi
og stanse ved en barnålsti -
da sto a der og nynne på dagens melodi
i et bitte-lite miniskjørt av rosa musselin
og e midje fin og smekker som en solofiolin.

Da øvrigheta rasa på danseplassen inn
ho engasjerte lensmann uti yndlingsvalsen sin.
Og han vart både svett og varm
og glømte å bli besk og harm
og danse Calle Schewen med lovens lange arm
om et bitte-lite miniskjørt av rosa musselin
og e midje fin og smekker som en solofiolin.

Gull fra grønne skoger

Je er nå så redd for kjerringa,
at ho ska kom hau alt je sa
og lovte i mi friartid.
Å, trøste meg høss sku det bli.
Et kjøleskap, en personbil,
men tel ju’kveld’n fekk a e neglefil.
Tra lalla la, det er da bra
å stelle pent med kjerringa

Je tegne et hus med fire rom
for det var det ho drømte om
og møblemang i ek og teak,
å trøste meg som tala slik.
Je har e tomt der måsan gror
for vi fekk et rom hos a svigermor.
Tra lalla la……..

Je tala så pent om livets gang,
at det sku’ bli en julesang
og jordbærkrem med sukker på,
å, trøste meg høss det sku gå.
En ferietur til Riviera’n –
men i fjol da ok a på Rørosba’n.
Tra lalla la……

Je lovte visst alt som livet byr
tå sukkertøy og eventyr
og jubalong i måneskinn,
å, trøste meg for truten min!
En himmelsk drøm i nerts, jo takk –
men ho har da fått seg en poplinsfrakk.
Tra lalla la…..

Je vil itte skryte, langt i frå,
men je har alltid lagt an på
å vara snill den lange dag
og vise tål og hjertelag.
Nå tar je meg en liten knert –
for det er da kjerringa ærlig verdt!
Tra lalla la……

Det tapte paradis

Den aller første visa den var om Paradis,
men døm som skulle bo der vart oppsagt på et vis.
Og det døm måtte li' for
fekk men'skeslekta svi for,
men sedertrea vogge i Edens milde bris.

Og hagan den sto ledig for den som hadde tur
med nellikblomst i jakka og blygen pinsebrur.
Så fekk døm sakramente
og blåna sto og vente
med blankt og evig solskinn, slik alle jinter trur.

Men skodda sank på stien og brura ble så trøtt
og han vart sår i foten og angre han var født.
Dom sporde mange vise
om vei til Paradiset -
men ingen hadde sett det av folk døm hadde møtt.

Så nådde døm et veiskjell og slo seg tafatt ne'
og ingen ville gråte og ingen ville le.
Da kom det som e tone
frå sedertreets krone:
Du er i Paradiset, men det vet bære je - .

Glomstadnissen

Det pusler inni stallen på en gard i Glomstad-li,
der sitt den gamle julenissen og har romjuls-fri.
Han skulle hatt en bolle full med rømmegrøt og smør,
men livet for en nisse det blir aller mer som før.
    Sing sjongeli og sjungeli, å hei.

Nå har han delt ut gaver åt de fleste som er små
og "Kjerringa mot strømmen" fekk en duk med roser på.
Men onga nå for tia er nok itte som døm var,
for kjem det inn en nisse da trur alle det er'n far!
    Sing sjongeli og sjungeli, å hei.

Og hesten som het Borken den er solgt og borte nå
og sea har det vøri mye leit å tenkje på.
Men Glomstadnissen speller på sin gule pakkestrikk
og danser mens han kaller det for fiolinmusikk.
    Sing sjongeli og sjungeli, å hei.


Og etterpå han får seg mat, det går da på et vis,
om bordet er en plankestubb og skjea er e flis.
men alt han har å leve tå er fire risengryn,
så kanskje han tel neste år tar julejobb i by'n.
    Sing sjongeli og sjungeli, å hei.

Og Glomstadnissen dormer på en tapp med timotei
og syns han hører bildur frå en travel Drammensvei,
imens han går som utkledd og er fjong og tertefin
som overjulenisse i et Supermagasin.
    Sing sjongeli og sjungeli, å hei.

Julegrana

Det sto e lita gran i Blårudbakken
og ante itte hva som kunne skje.
Da kom en mann forbi med øks på nakken,
han skulle finna seg et juletre.

Så hogg'n ner den vesle, pene grana,
for det var nettopp den han ville ha.
Og mora hinnes momle stolt i mana:
D'er morosamt når onga gjør det bra.

Og ingen kvist i hele skogen glømte
så lykklig som det juletreet var.
Og hele lia sto omkring og drømte
mens jula gikk og det ble januar.

Da lå den vesle grana utom huset
og visne bort imens ho tenkte at:
Å, du, om je som før fekk stå og suse
i Blårudlia både dag og natt.

Menuett i Mai

Vil du bli med i menuetten
i de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres
utmed gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg,
tar du kjæresten med deg
uti skogen når det lever
milla bjørker og hegg.

Du kan høre e fløyte trille,
du kan ane ho Tirilille,
der ho danser, der ho danser,
sien sirlige trinn
over gråbleke stener,
under løvrike grener
Og det kvisker og det nynner
og det risler og rinn.

Det er ongdom og det er drømmer,
det er lengsel i alle gjømmer,
sjå det gjynger, sjå det gjynger
i en fin menuett.
Det er sammar i vente,
det er lykke å hente.
Det er livet som forærer
deg en blomebukett.

Det er moro å vara frøken,
det er artig å høre gjøken
når det våres når det våres
over enger og drag.
Men gu’bære så ille
om du itte fær stille,
der du tripper over tunet
når det lysner av dag.

Og du gynger i menuetten
i de grogrønne mainetten’
- ingen spådom, ingen spådom
kan formørke ditt sinn.
Det er fast under sola,
det er gamalt på jorda:
Je vil leve, je vil finna
en å kalle får min.

Provins-Salme

Du kan høre lia låte tel du itte knett et ord,
og je har visst itte sagt no' sea kyndelsmess i fjol.
Det er godt å tia stille. det gjør lite tel og frå,
det blir prate såpass lel at itte verda går i stå.

Je vil itte engasjeres i no'n verdensmålestokk -
kjem det snø i skåleveien min da har je mer enn nok.
Je vil itte ha begrensning i min soleklare rett
tel å mata spurv og blåmeis på et landsens fulglebrett.

Jeg vil aller følgje klokka tel no'n felles samlingssal,
je vil såvå tel je vakner tå naturens tidssignal.
Skotte ut å sjå på været, setta hatten litt på snei,
så kan den som vil få lov å danse Brysselvals for meg.

Je vil høre Herrens vise uti Åstadalen gå
leia like tel Mongolien gjennom lier som er blå.
Da blir alle himler høye kring mitt barndoms Andesfjell
og je kjinner at je lever og bor midt i verda lel.

Sola og englene

Høgt i sky på verdens møne
strever tusen engler små
med å dra den blanke sola
over himlen i en tråd.

Først på dagen må døm slite
opp og opp mot himlens kne.
Men om eftan kan døm aka
like dit hvor sol går ned.

Mygg-visa

Det var en gang en liten mygg
med snabel midt i fjeset.
Den fløy omkring og kikket på
Elises lille nese.
Det var en aften, tenk på det,
Elise satt i ro og fred
med kladdebok og ABC
og lærte seg å lese

Og myggen svevet hit og dit
og summet på sin vise.
Når solen gikk bak åsen ned
da pleide den å spise.
Den var en riktig lekkermunn
og tenkte visst i samme stund
å spise seg så god og rund
på nesen til Elise.

Og det er ganske ergerlig
å få en mygg i fjeset
ved aftentid når man har tenkt
å lære seg å lese.
Men vips den frekke myggen så
en himmel full av stjerner små.
Slik går det når man piller på
sin nestes lille nese.

På folkemunne

Je kunne vøri snekker, je kunne vøri smed,
je kunne vøri direktør hell blikkenslager je.
Men je har nå alltid trivs så godt i senga
i fundering på hen je sku' tjene penga.

Je kunne vøri skredder, men la det tidlig bort
for inga mennesj' passte i de klea je fekk gjort.
Så da tenkte je det hele kunne fara
når ei mennesj' itte var som ho sku vara.

Da slo je meg på fela i nitten tretti to
og håret baki nakken min det lot je bære gro.
Men je likte slike glass med øl og vin i -
så je vart nok ingen Bull hell Paganini.

Så fekk je meg en butikk, og nei, da var je gild,
men jammen brann je inne, gutt, med fire spann med sild.
 Og det verste for en kjøpmann, sku je mene,
er å henge over disken sin alene.

Når du blir grå ved øra og ingen ting går bent,
det er det ett å gjøra og det er å bli agent.
Gjennom rike, vakre bygder kan du kjøre
og gå inn og kåmmå ut med hue føre.

Je kunne vøri mye, je kunne vøri alt,
men enten fekk je gnagsår hell je snuble og ble halt.
Men jeg har da levd og gått på folkemunne
med et avgangsvitnesbyrd på noenlunde.

Så er je lita

Je får det nå alltid så travelt om kvelda
når mor mi har fønni fram handkle og fat.
Og hører je fottrinn og støy utpå hella
da glømmer je nattstell og såpvask og mat,
Ja, je kalles for stor når det passer seg så,
men støtt er je lita når kvelden fell på.

Å, kunne je bære få luft under venga
når huset har gjester med kaker og te.
Men da er det tannpuss og vips neri senga
for nå vil de vaksne få sitta i fred.
Ja, je kalles for stor når det passer seg så,
men støtt er je lita når kvelden fell på.

Om dagen da hjelper je tel utpå jordet
og plokker poteter i kasser og spann.
Ved frokost je velter ett mjølkglass på bordet,
men da får je høre: Slikt går itte ann!
Ja, je kalles for stor når det passer seg så,
men støtt er je lita når kvelden fell på.

Og tegner je streker i doggen på glaset
og skribler med rødt på en vegg som er gul
og leker je veivals i tjukkeste graset
da står itte verda en dag over jul.
Ja, je kalles for stor når det passer seg så,
men støtt er je lita når kvelden fell på.

Men når je har lagt meg da ligg je og tenkjer
at alt det je ønsker og gjinne vil nå
det er som e stjerne som glitrer og blenkjer
og vinker på himmel'n langt ut i det blå.
Ja, je kalles for stor når det passer seg så,
men støtt er je lita når kvelden fell på.

Tankekors

tekst og melodi: Vidar Sandbeck 1998

Kjærlighet er lysets kilde.
kjærlighet er livets sang.
Uten at det preger bildet
av all sorg og undergang.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Overfloden avler lede
og gir mat for gribb og ravn.
Mens naturens ville vrede
varsler deg i livets navn.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Moder jord er ille reden
når du ser det blåna vet
er et skaperverk gått heden
for all tid og evighet.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Mammons svorne fosterbrødre
enser ei soldatens sold.
Stille gråt fra arme mødre,
unge enker bøyd i moll.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Makta hedrer heltedøden
med en billig blommekrans.
Makta elsker morgenrøden
og består i all sin glans.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Mett av år og mildt beskjeden
våger vi å nevne slikt:
Våpensmedens gnål om freden
er og blir et dårlig dikt.
    Det blir aldri fred på jola
    før den seiler helt forlatt
    øst for sol og vest for måne
    uten oss ved dag og natt.

Trøllgubben lurvelegg

Han tar seg frokost på en furustubbe
og heter Lurvelegg og er en gubbe
med ett aue
og to nasar
og tre huer
og fire ben.
Og fem føtter
og seks ører
og sju negler tå gråsten.

Han sejer boblibubli når han takker
og han er måsågrodd og nokså vakker.
med ett aue
og to nasar
og tre huer
og fire ben.
Og fem føtter
og seks ører
og sju negler tå gråsten.

Og han har spikerhår og barkehender
og skjegg på ryggen sin og grønne hender.
med ett aue
og to nasar
og tre huer
og fire ben.
Og fem føtter
og seks ører
og sju negler tå gråsten.

Nå har han giftet seg den fjerde mai
og fått e kjerring som han er så gla i.
med ett aue
og to nasar
og tre huer
og fire ben.
Og fem føtter
og seks ører
og sju negler tå gråsten.

Og gubben Lurvelegg og Berta Blåkrøll
får sikkert mange, mange pene småtrøll.
med ett aue
og to nasar
og tre huer
og fire ben.
Og fem føtter
og seks ører
og sju negler tå gråsten.

Valget på Vonheim

I går var det spennende valg bortpå Vonheim,
og sto du i manntallet, fekk du bli med
dit valgkomitéen satt tynget av alvor
med kaffe på termos og visste nok det:
At populariteten kjem og populariteten går.

Og først kom han Gustav med sitt på det tørre
og glåmte seg åpent og freidig omkring
og stemte som far sin og far hass før det att,
for det var en medfødt og naturlig ting.
Men populariteten kjem og populariteten går.

Og Blyberg, den fanten, smøg sky og forsiktig
mot kroken og fann seg et skummelt papir
og dytte det ned gjennom sprekken i urna
og skåtte på skrå med et mindretallsflir -
for populariteten kjem og populariteten går.

Da bar døm inn flere frå alderdomshemmet
som visstnok var burhøns i valgfrie år.
Men nå fekk døm aka helt gratis tel Vonheim
i trua på løfter om sorgfrie kår.
Men populariteten kjem og populariteten går.

Og spørsmålet var om den rotløse ongdom
som gikk der og slang ville trekke en strek
med blåblyant tvers over små byråkrater
som mest hadde føri med tomprat og prek.
Men populariteten kjem og populariteten går.

Og rett nok gikk ordfører Dilling på dunken
og somle bort klubba og miste alt makt,
med ubetalt regning frå drosjesentralen,
for sjauing av eldre pluss venting og frakt.
Akk, populariteten kjem og populariteten går.