Selvbiografi

«Skiftende tider» – et sjølportrett av Vidar Sandbeck,
skrevet til «Norsk årbok for Barne- og Ungdomslitteratur» 1983.

Slik var det

Det gikk rykter inne på flatbygdene.

Om en gullalder nord i Østerdalen, med økseklang og drift i skogen. Lokkende toner for en gjeter og jordarbeider. Av den grunn kom husmannsgutten Emil gående frå Romedal tel Åsta grend, der han ble lovt tømmerhogst hos en skogbonde, og rakk landhandleriet før stengetid. Så ble det øks og brød på krita , før innvandreren traske mot bondens koie, vest under Kletten seter. Slik kom far min til Åmot bygd. Juleaften 1903.

Noen år senere ble han gift med Lenny Alida Larsen, som ôg bar husmannsblod i sine årer. Men ulike var de. Ho med legning for kristendom, kongehus og folk i faste stillinger, mens han reste bust mot all utbytting og sosial urettferdighet. Gullalderen såg ingen noe tel, utenom slit og bekymringer. Så bodde de litt her og litt der og levde frå hand tel munn, mens onga kom tel verda. Først to jinter, så to gutter. Og aller sist såg je dagslyset i året 1918. Det skjedde på kommunens eiendom, en utparsellert fallittgard. Der vi skulle få leve, inntel far min makte å bygge eget hus på en attgrodd boplass. Ervervet fire år tidligere, for en lånesum av 500 kroner.     


  • Unge lovende Vidar
    1/1
    Unge lovende Vidar

Men det skulle gå tolv somre før drømmen gikk i oppfyllelse. I 1926 ble den virkeliggjort. Etter at e eldet tømmerstue var frakte frå øst tel vest med ferge over Glåma, og nyoppført på eiendommen Skoglund. (Myra heter plassen i de tre bøkene om barndommen min.) Der steg vi inn utpå høsten, tel stort kjøkken og to mindre rom. Det føltes overveldende. Å sitta i eget hem, under skinet frå parafinlampa en septemberkveld. Foreldre og tre gutter. Jintene var konfirmerte og i bønders tjeneste inne på Hedemarken, dit det var fire mil med blåner. Far min sakne jintene e slik stund, men var itte så lite stolt heller. Et mål var nådd, og tilværelsen syntes å dra på smilet -.

Men det fortok seg fort, ettersom hverdagen fortsatte i det gamle sporet. År etter år slepte seg hen i arbesløshet, fordi husbonden ivre for arbeidernes organisasjonsrett og kravet om bedre levekår. Det fall dyrt. I blant måtte vi lute oss inn hos forsorgsforstanderen, i bønn om en matlapp. Tilsvarende fire kroner i uka, med kommunens og skammens stempel på. Skjønt den tid ingen skogbonde ville sjå oss, brukte vi til å bryte åker. Med spett, flåhakke og trassige hender. Inntel plassen ble et småbruk, på rundt 25 mål kalkfattig eng og åker. Der avlingen tørke på rot i hete somre. Allikevel grodd det opp både fjøs og låve, under sukk og stønn. Samt e droplete Telemarksku, med beiterett på hovedbølet. Aller nådigst. Mens undertegnede lå jevnt i kronisk bronkitt, frå to - tel sekstenårsalderen.

Det var som sengeliggende je bynte å skrive. Og klimpre på et arvestykke av e fele, for det var itte fritt for gehør i ætten. På begge sider. Et halv-dusin onkeler var flittige brukere av skillingsvisa. Mor og far likeså. Kanhende det avstedkom at hangen tel kunstbetont tidsfordriv overmanne meg tidlig. Fela kom i hus da je var ni. Og som tolvåring vakne rimsmeden, å dømme etter bevarte vers. Videre fram skrev je med lange avbrudd, fordi musikken tok det meste av den grønne ongdom. Mens vi alle sukke for mårådagen, og levde på det vi aller fekk. 

Slik ble det

I midten av trettiåra tentes små lys på den sosiale himmel.
Arbeidsledigheten avtok etter hvert, og de fleste ble unnt å livnære seg. Sjøl en standhaftig proletar som far min svingte øksa i godseierens skog, og var en dugelig tømmerhogger. Sterk som stålet. Men brått slo han om, løste næringsbrev og ga seg landeveien i vold som kramkar. Det egne han seg for, og bedret økonomien betraktelig. Allikevel gikk han trøtt av lange avstander, kaffe og sene kvelder. Tralten viste nok i liten grad å tilsvare skillingsvisenes beskrivelser av den sorgløse omstreifer. Husbonden ble sårbent, lærte seg i stelle kurvmakeryrket og drev det med hell.

Vi klore oss fram, og fekk omsider skikkelige klær på kroppen. Brørn mine gjorde seg tel og med bemerket i skibakkene. Og som lastebilsjåfører. Dessuten ble je tidlig etterspurt som felespeller. Mens levebrødet skifte mellom skogs -, gards -, anlegg -, sagbruk -, og bygningsarbe. Alt hulter tel bulter, inntel je i 1938 vart privat selger for Stor-Ko-Fa. Med gjeldtung bil omsider, som og gjorde nytte under felestudier hos Einar Schøyen på Hamar. Så kom krigen, med inndragning av bilen og rasjonering av klær. Hvoretter je ble snekker i Trøndelagen, og tok timer hos konsertmester Arne Stoltenberg i Trondheim. Videre hos Ernst Glaser, som måtte rømme over tel Sverige etter noen måneder. På det tidspunktet var je handelsbetjent ved Rena Samvirkelag, gifte meg med Gerd og fekk e datter. Da hadde konsertvirksomheten pågått et års tid, og etter hvert ble det bare musikk. Med videre studier hos bratsjisten og fiolinisten Bjarne Brustad. Je var ofte i Oslo. Og vanke i en fast vennekrets som besto av følgende: Emil Sønstevoll, komponisten Johannes Hanssen, fiolinistene Oscar Holst, Eivind Bull Hansen, Erling Røberg og Sigbjørm Berhoft Osa. Ellers ga je mange konserter, akkompagnert av organisten og pianisten Eivind Veum. Vi framførte verker av Bach og Beethoven, Paganini og Sarasate og andre. Et av glansnumrene var «Souvenir de Moscou», av Wieniawskij. Og høsten 1944 fekk vi med oss en ong og begavet fiolinist, ved navn Leif Jørgensen. Senere kjent som leder av «Hindarkvartetten», og som en av våre aller fremste pedagoger. 

Konsertene holdt fram et stykke inn i freden, da jeg var blitt medlem av Oslo Musikerforening. Med hybel på Torshov, sto je på nippet tel å slå rot i byen, for å bli orkestermusiker. Men da fekk vi endelig leid et hus, som lå ensomt i utkanten av hembygda. Og der kunne itte kona og vesla leve alene, i snø og sno. Derfor brøt je over tvert, solgte fela og notene, og drog tel skogs for å hogge vinterved. Så var je på nytt i dongerien, samtidig som treskjæringen ble den nye hobbyen min. Ellers ernærte je familien med hammar og sag. Snekre hus i Åmot, på Grefsen og i Bærum, for Oslo Politi, og reparerte forskjellig ved Blindern Universitet. Der je sto i etasjene og kikke mot Marienlyst og kringkastingshuset. Et utilnærmelig kompleks, men itte uten dragning for en vinglende altmuligmann. Mens hovedstaden, som je hadde likt med felekassa under armen, fråstøtte meg som snekker. Jeg hate grove ting og flis i fingrene. Slik at je børste byen av meg, drog hemover og lånte kapital, for å grunnlegge et handelshus. Det lyktes heller itte. Kjøpmannsforeningen forbydde meg å føre matvarer. Ved sida av den vesle detaljen, at det mest itte bodde folk omkring butikken min! Noe je ofte har prist meg lykkelig for.

I alle fall. Nå trengte vi å møte mer hjertelag. Og i april 1949 stanse fløttelasset ved trammen heme, for nødlanding enda en gong. Det var jo der vi bodde i begynnelsen av ekteskapet, så ringen var på en måte sluttet. Vi fekk finstua, som før. Med nok en arving. Nå hadde vi to, e jinte og en gutt, som og trengte livsrom. Derfor tok je fatt og bygde egenhendig og alene et krypinn på barndommens tomter, i løpet av 1950/51. Og debuterte i «Magasinet For Alle». Da hadde je skrible jevnt frå midten av krigen, og var refusert en gong på Aschehoug. Der versesamlingen «I døragløtten» ble utgitt i 1954. En blek boklapp som gikk hus forbi, og delvis ble slakte. Skjønt enkelte holdt en knapp på meg og.

Men forsørgelsespliktene krevde verdslig innsats. Så grep je tel da sjefsselgeren for et vestlandsk konfeksjonsfirma, anbefalte meg å gå i hass brød. Og nok en gong trille det avgarde på den private selgers tvilsomme riksvei, som passasjer og slave. Året etter krite je sjøl en svart og uhyggelig varebil, som ble det rullende husvære mitt i sol og høstmørke. Ut - som innvendig sett. På Romerike og i Rendalen, i Årdal og Sunndal og Hallingdal, der je slo leir for natta og skrev. Særlig viser, som på fallrepet ble sendt tel «Søndagsposten», etter generell oppfordring. Visene ble brukt.

Derfor tok je mot tel meg, og steg inn på Marienlyst en høstdag i 1958. Med gitar og samlede verker. Der traff je Otto Nielsen i naturlig størrelse, og ble ført direkte inn i studio. Det resulterte i mitt første viseprogram i NRK, samt grammofonopptak i Universitetets Aula. Platene kom om våren 1959, og forårsaket noen hektiske år, med turnéer på kryss og tvers frå Mandal tel Tromsø. Hver by og hvert brukbart lokale ble besøkt flere gonger, og takk for at den tid er forbi. 

Dagene i NRK-huset likte jeg bedre, skjønt det hadde sine minussider stadig å medvirke i likt og ulikt. Rovdrift ble det, med bestillinger og hastverksarbe, som i dag får en aldrende skribent tel å toe sine hender. På løpende band ble det show i Store Studio, egne bygdekulturhistoriske serier, grammofoninnspillinger, kåserier, visekvarter, visebøker, representasjon i svensk og finsk radio, og lutring foran fjernsynskameraene. Ved sida av enkelopptredener under messer, utstillinger, bygdekvelder og andre tilstelninger på land og i by. 

Men noe venter oss alle av det vi frykter mest. I 1969 døde Gerd langsomt av kreft, og det ble stillstand. Alle opptredener ble kutte vekk, mens je fôr rastløs mellom Vidarvoll og hybelen på Frogner. Strøket der je lærte Vigelandsanlegget utenat, og opplevde en stor by som livets fjerneste avkrok. Inntel je møtte Målfrid. Vi gifte oss i 1972, og alt fekk ny mening. Skjønt bokproduksjonen sto i stampe. Derfor sa je ja tel å bli medstifter av, og den første og eneste fiolinlærer ved Elverum orkesterskule, i åra 1974 - 1978. Men midt i denne perioden ble Målfrid sjuk, havne på Rikshospitalet og måtte igjennom en større operasjon. Først da tok je fatt på en ny roman, som i sjølforsvar for oss begge. Slik ble det første bindet av barndomstrilogien tel. Senere kom bind II og III, så visesangen kunne je vanskelig skjøtte. Valget fall på prosaen. I vissheten om at kombinasjonen av den flakkende trubadur og forfatteren, ville skade begge. De krevde hver for seg sin mann, og je var bare én.

Slik er det

I dag står det 22 bøker i reolen.
Og i skuffen ligg det 39 barnetimeserier, produsert i 1965 - 1982.
Samt artikler og småstubber. Grammafonplatene tar det tid å telle, så det lar je ligge. Utenom det nevnte, har treskjæringen vøri meg tel glede gjennom 36 år. Både utad og innen fire vegger. Særlig er det elgen je har studert, og fortsatt brukes hobbyen som terapi etter lange skriveøkter.

Allikevel. Romanen er ormen min. En maratonjobb av lyst og slit, tvil og depresjon, for e lefse du aller vet om noen vil ense. Dumt óg, kan vel noen syns. Og helst om høsten. Tanken har plage meg, i oppgitte stunder. Men blandingen av et opplevelsesmessig tett liv og egoismen, gjør at je må skrive om det je tapte og det je vann. Under skiftende tider, som ga stoffet. Livet som løs fugl, er en vesentlig del av forfatteren. Hver dag av skrivende lynne, går je tel hiet i spenning: Tru hva som fester seg til det kvite arket i dag?